Børre var ikke av dem som sto opp om morgenen med et flir om kjeften, det var han altfor inngrodd pessimist til å ha for vane.
Lydene utenfor vinduet tydet i tillegg på at lårkortdama på TV2 hadde gjort det helt store da hun meldte østlig og sol. Slike skrepper skulle ha vært bannlyst fra skjermen.
Selge lebestift og pølse i brød, det hadde vært mer passende sysselsetting for slike. Liksom bare for å gjøre det hele verre stakk han det skjeggete oppsynet sitt ut gjennom sprekken i gardinet. Gislefoss, hvor er du...
Det bare datt ut av han. Utenfor på gårdsplassen sloss måsen om noe fiskeslo innimellom dammene som dannet seg sakte i forsenkningene i asfalten. Regn, en grå masse skjulte et hvert tilløp til utsikt mellom triste hus som liksom sto og støttet hverandre nedigjennom veien.
Like godt å hoppe i det tenkte han og slengte beina ut av senga og ned på gulvet.Ute på badet barberte og skar han seg lenge og vel før han la på et tykt lag med etterbarberingsvann på den nå tilnærmede glatte delen av trynet... AUU!
Han måtte se etter i speilet om det var hud igjen ovenfor snippen. Sånn som dette svir må det kunne brukes til rustfjerner, tenkte han mens han hev på seg et minimum av klær og tuslet ut på kjøkkenet.
Besøket i kjøleskapet ble en skuffelse, hvorfor skal det være så vanskelig å huske å ta brød opp fra fryseren. Det ble knekkebrød og kaffe.
En rask kikk på side 350 i tekst-tv mens han spiste, fortalte han at det i det minste ikke var vegarbeid på strekningen han skulle kjøre. Bobiler og campingvogner var plagsomme nok om han ikke skulle måtte ligge bak dem på sølete anleggsveier også.
Hadde han husket alt som skulle med, hans erfaring om at man alltid glemmer noe, hadde lært han å pakke i god tid. Den hadde derimot ikke lært han å huske hva som var pakket og hva som fortsatt lå og lurte i skuffer og skap. Etter å ha rotet gjennom begge koffertene og den omfangsrike tankvesken innså han at enten måtte alt ut, eller så måtte han tro på sin egen intuisjon som skrek i øret hans at hvis du skal komme fram i dag så må du få ut fingeren.
Svetten begynte så smått å piple i pannen da alt var vel nede i garasjen. Ingen hadde tatt seg bryderiet med å stjele sykkelen hans i natt heller. Blank og flott sto den der på gulvet. Chromen blinket formelig omkapp med brune rustflekker og gråsvart veistøv. Kort sagt en skikkelig bruksmaskin.
Det var like vanskelig hver gang, koffertene var greie nok, tankveska også. Men alt det andre. Telt, sovepose, liggeunderlag, presenning og alskens vræl skulle surres fast på skikkelig vis. Han ville jo ikke miste noe og et fornuftig tyngdepunkt var ikke så dumt. Endelig satt alt fast, det tyngste nederst og lengst fram, resten oppå. Helt etter læreboka. Han tok et skritt tilbake og beundret sitt verk, mens hendene gikk på jakt i lommene etter en sneip. Fornøyd tok han lange "heltned drag" mens han speidet mot horisonten gjennom den åpne garasjeporten. Skyene så lettere ut et stykke borte men det gjør de jo alltid.
Han gikk opp, tok på seg den slitte skinndressen, låste døra etter seg og trillet sykkelen ut. Med en elegant bevegelse tok han plass på setet. I det han trykket på startknappen hørte han den, lyden han skulle komme til å huske resten av dagen...