Børre din siste time e kommen! Ę ska flå dæ!
Flagget kom fort ned på halv stang. Mellom fotan igjen. Det var hannes beste finte.
"Ka du mein, flå mæ? Kem e han Børre?"
Prøvde han Børre se...
Men den svære kolossen kom mot han mæ tunge skritt og da lyst bannskap ut a øyene hannes. Han Børre tenkt han måtte prøv å appellere til det lille av rettferdighetsans som forhåpentligvis fantes i den svære kroppen. Så han prøvd seg
Ja, ka da kunn vær: tenkte han Børre mens han fortsatte og unnskylde seg. Han hadde ikke opplevd et så bra pelsmarkede noen gang i sitt liv, verken når da gjeld kvalitet eller kvantitet. Hadde sjarmen hannes plutselig slått ut i "full blomst", kanskje. Eller hadde alle tre timene med kvalitetsøvelser i da heimesnekra treningsstudioet i kjelleren hatt full virkning. Han sjøl hadde jo lagt merke til en viss ekspansjon, men han trudde ikke det vistes så godt med klærne på.
Ingenting han Børre "frøva ut av seg" såg ut t å hjelpe. For den svære kroppen var nå kommet så nært at det hadde lagt seg en mørk skygge over han Børre. Den svære kolossen sa ingenting no, men den såg illsint ut og "sikla bærre fossa" ut av kjeften hannes. Børre hadde nå begynt å bli ganske så erfaren med å kom seg ut av kinkige situasjoner, så i siste liten slengt han seg rundt å åla seg elegant under teltduken. Og så alt for lett var den umiddelbare faren redusert kraftig. Men det skulle vise seg at problemene skulle oppstå i andre fasen av flukten.
På utsiden av lavoen spenna han ifra med alt han hadde og tok sats for å legg på sprang. Men det var da problemene oppsto. For etter berre en par meter gikk han Børre inn for landing igjen.
å det med "storkjeften" først!
Han Børre pløyde ei "årntlig skårra" bortover marka. Ja, han hadde nesten gjort halve vårånden for bonden som eide marka. Han hadde kjeften full av stein, gress, jord og halvrøkte rullingsa da han stoppa. Han spøtta og frest for å få ut "faansmakta", og konstaterte at det var beire plass til tannpirkere mellom en del tenner.
Det som var skjedd var at ett titalls karska hadde begynt å virke. Og så i begge "pailabban" samtidlig. Går da ann å ha meir uflaks, tenkt han Børre.
Ka sku han finn på no?
Om få sekunder var vel monstre ute av lavoen og ætter han igjen. Børre grøvla bortover marka, mens tankene raste rundt i hode hans. Det var fult kaos i topplokket, og ingen fikse ideer fant det for godt å stopp, så han kunne få tak på dem.
Plutselig, hogg noen svære klype tak i fotan t han Børre, og han vart dryen bakover!
Han Børre begynt å rop og skrik som en "stokken gris":
"Slepp me førr svarte faan, di hælvetes hysa!"
Han prøvd å klor seg fast til bakken med alle mulige hjelpemiddler. Han gjorde, til å med, et desperat forsøk på å bite seg fast til ei illrottua, men forjæves.
Ja ja, tenkt han Børre: "No ha e vel...!"