Sykkelen harket og hostet fælt de første omdreiningene, så startet den og som den startet. Det var som om den ikke hadde gjort annet i hele vinter,(startet og stoppet og...).
Den var i hvertfall klar til å ta fatt på turen!
Han lot sykkelen gå seg varm, før han rygget, svingte og satte sykkelen i gir. De første meterne kjente han at det var lenge siden han hadde kjørt. Han tenkte at han kanskje skulle finne en tørr asfaltstripe for å trene nødbremsing, men som sagt så var det bare i tankene. Nå skulle han ut på den etterlengtede VÅR - turen, det kriblet i hele gutten, som en vårkåt kvige. Og kåt, det var denne karen. Han gledet seg til å kunne klemme på eh,he... i vei på alle de milene med "god" vei.
Det var asfalt på veien, i hvertfall hadde det vært asfalt der før vinteren satte inn. Nå så det sånn ymse ut. Men dette var da også bare en fylkes vei, med de godtgjørelsene fylkespolitikerene måtte få for å sitte i slike verv, var det ikke annet å vente med en skarve "riksvei".
Han fikk god trening i svingteknikk, med alle vannpyttene. Et par ganger sto dem for tett til å kunne svinge unna, da var det nedi med bakhjulet, hviiiinnn, hjulet slo seg løs i isvannpytten, hjertet hoppet over et par hakk. Det var ting man bare måtte venne seg til de først turene. Og, ble ikke pyttene større enn de han allerede hadde passert, var det ikke store vanskelighetene i vente.
Værutsiktene, vel, han hadde sett på værmeldingen på TV2 eller rettere sagt, han hadde sett ho Siri på TV2, han husket så vidt noe om østlig og sol, men nå yret det. Men det der med værmelding på tv. Det tok han som oftest med ei klype salt. Han stolte mer på intuisjon. Han syntes tydelig at han så lett i været, særlig den retningen han var på tur i. Han viste og at han måtte gjennom et par tunneler, håpet at alle issvuller var borte.
Nå syntes han at kjøreteknikken kom seg betraktelig, han følte seg like ledig og lett, som ei ballerina, som før han satte sykkelen inn for vinterlagring. Tjo hei hvor artig det var å kjøre sykkel igjen, han jodla og sang inne i hjelmen, heldigvis.
Jo, da det var ekte kjøreglede han følte nå, ikke bare kåtskap. Bare han nå ikke ble for overmodig. Han tenkte på mye, også på alt han hadde gjort med sykkelen gjennom vinterlagringen, var noe han hadde glemt, ikke glemt direkte, men oversett, han følte seg ikke sikker. Men, når høsten kom, hadde han tenkt å sette opp ei sjekkliste, atter en gang, over ting som må gjøres før neste vårslepp.
Han myste ut i været for n'te gang, så stadig mere blåe skya i riktig retning. Ble gladere innvendig, særlig på tanken over dit han skulle.
Der var det likesinnede, også damer, altså likesinnede damer, tro nå bare ikke at man kun tenker på damer, hvertfall ikke når man kjører. Da vet man aldri hvor man havner hen.
Der så han plutselig at den første tunnelen dukket opp, å, var han kommet så langt alt. Det var disse dametankene som gjorde at han glemte tid og sted. Som sagt, disse dametankene...
Han så at det glinset av is i inngangen av tunnelen, så det var bare å holde tunga rett i munnen. Litt slakk på farta, og han var forbi. Inni tunnelen var det isfritt. Utgangen av tunnelen gikk også glatt. Men, det var en tunnel til, ville den gå like glatt... Tiden vil vise... På denne siden av tunnelen, virket været enda bedre, nå ville nok snart sola bryte igjennom skylaget. Alt blir liksom så mye bedre med sol. Og som den første vårturen, tegnet den til å bli helt fantastisk.
Man får lyst til å synge noen strofer av en eller annens solsang. Han hadde ikke fått utlevert stemmen sin for å synge for andre enn seg selv. Det hadde hans "dårlige" kompiser ofte konstatert.
Åh, her dukket plutselig den neste tunnelen opp, som troll av eske. Denne hadde ikke så mye is i inngangen som den forrige, og så var den tørr rett gjennom og helt ut. Da var de største farene passert. Når var kjøringen igjen bare fryd og gammen, tenkte han. Det var disse tankene om solsang og damer...
Da var det plutselig at han hørte lyden igjen, hviiiinn, og kjente at sykkelen...