Auuu... svarte fa..., at han skulle bryte filteret av sigaretten igjen, men hva gjør man ikke for å nyte livets otium. Børre sto der og sugde på fingeren, pokkers brannsår som sømmen i hansken kom til å gnage på, her hadde han stått "i ingen tanker" (fjern i blikket og tom mellom øra). Børre ble ofte stående "i ingen tanker", denne gangen til Princ'en hadde glødd bort mellom fingra, bokstavelig talt.
Børre sugde på fingeren og klødde seg i hodet med den andre hånda, hva var det egentlig han kikka etter, jo det var "plastraketta" og nå hadde hun blitt sporløst borte, mens han sto "i ingen tanker". Børre sto og mumla for seg sjøl. "Det ble meg en dyr Prince, ett drag og resten opp i røyk, dette går jo rett vest". Vest, ja det er vel best og få på seg utstyret og komme seg på jernet igjen.
Børre hadde endelig fått tråkka igang sykkelen og skulle begi seg ut på veien igjen da det var en tanke som plutselig kom susende inn i hodet, To-takts olje? Disse gamle østeuropeerne bruker jo olje i bensinen. Børre gjorde en sving og stoppa sykkelen gikk inn på stasjonen og kjøpte To-takts olje.
Endelig på veien igjen, Børre river jernet opp i god fart mens han smånynner på en liten trudelutt av "Steppenwolf".
Han kjenner hvordan sykkelen murrer fornøyd under ham når noen fine svinger blir forsert på beste måte. Børre har en god følelse i kroppen der han suser vidre bortover landeveien.
Plutselig stirrer han inn i et overrasket blikk med fjær omkring og tilhørende nebb. Børre har hørt om fugleperspektiv, men det får da være grenser.
"Jeg ser ikke en jævla dritt"!, roper Børre ut i luften, mens han kaver med armer og bein i et forsøk på å bli kvitt den nærsynte måken samtidig som han bremser, girer og styrer i panikk. Der... etter pinefulle lange sekunder greier Børre å få stoppet doningen i et fokk av grus og fjær. Børre priser seg lykkelig over å fremdeles befinne seg på veien.
Når den verste skjelven har gitt seg tar Børre av seg hjelmen, spytter ut noen småfjær og ser seg rundt. Og der kommer åpenbaringen på den røde plastraketten i lett jogg mot ham. "Hvordan gikk det?" roper hun med bekymring i stemmen. "Jo, tuii..." Børre tar et overblikk over situasjonen og kan konstatere at det eneste som har skjedd er at han ser ut som om han hadde overnatta i hønsehuset til naboen. "Etter forholdene kan man vel si at dette gikk så fjæra føyk, men jeg er visst like hel". "Det var da enda godt", sa åpenbaringen mens hun langsomt blotter en tannrekke som ser ut som snøhvite tinder. "Du så unektelig noe snodig ut der du sjanglet bortetter veien", ler hun, "som ei skadeskutt kråke". Nå gapskratter dama og slår seg på skinnkledte lår, Børre ser ikke humoren i hele greia med det samme, men etterhvert må han gi seg, og humrer litt han også.
"Jeg heter foresten Berta" sier åpenbaringen og tørker lattertårene.
"Børre her".