Katastrofen var et faktum!!
Punktert fordekk var det siste han trengte nå...Vel det var bare å få mopeden opp på hovedstøtta. Etter mye bal sto endelig det svintunge dyret der, men forhjulet hadde fortsatt irriterende bakkekontakt. Han fant heldigvis noen morkne trestammer i veigrøfta. Disse begynte han å bakse innunder ramma i et forsøk på å få forhjulet opp. Temmelig svett fikk han endelig knøvlet det til og sank lettet ned ved siden av sykkelen. Pause, sa han høyt til seg selv og fomlet fram en prince og fyrte på.
Ferdigrøkt konstaterte han at forhjulet var like flatt, men hvor var så lappesaker og verktøy? Han var sikker på at det var med, men kor i svarte var det hen? Etter at bagasjen var snudd på hau og gjennomrotet to ganger var han sikker... der var det ikke! Da var det bare et gjemmested igjen, under salen. Jaddda, der lå alt, både verktøy og lappesaker, fiks komplett!
Etter å ha pakka ihop og surret fast all bagasjen igjen gikk Børre løs på dekket med friskt mot. Motet sank gradvis, men etter en times tid og mykkje bainnskap var dekket lappet og montert.
Svakt smilende fisket Børre fram innretningen han var så stolt av, en utrolig kompakt 12 V luftkompressor. På notime var dekket fylt med luft og nuh..ja nuh var alt slik det skulle være! Så var det bare å få starta opp jernet og komme seg videre. Sykkelen var ikke helt villig til å begynne med. Tro om kompressoren brukte mye strøm? Men til slutt tente jernet fra øst og gikk etterhvert som ei klokke.
De siste svetteperlene ble tørket av panna før hjelm og hansker havnet på sine vante plasser, mopeden ble satt i gir og han tok laus og var endelig ute på veien igjen. Dæsken hain rammli, nå var det godt å kjenne vindsuset i hjelmen igjen! Etter å ha tråklet seg gjennom en umasse svinger og forsert halve Norges bilpark, begynte han i godt kliv på stigningen opp mot fjellet.
Mens Børre satt og kikket på de grå skyene, som etterhvert som han kom lenger og lenger opp på fjellet, ble mer og mer framtredende, slo tanken ned i han som et mykt lite lyn. Berta! Ska tru korr i all verden hu og de andre budeiene skulle ha dette vårsleppet sitt? Mens de første regndråpene dukket opp på visiret, slo Børre seg til ro med at selv budeier må da vel ha vett til å skilte litt slik at de som er på tur finner fram.
Klok av gammel skade begynte Børre å kikke etter et sted å stoppe for å få på seg regntøy, etter noen lange kilometer dukket den endelig opp, rasteplassen. Han svingte inn, parkerte og kavet seg inn i regndressen. Moot normalt...ikke før var regndressen og hjelmen på plass, så begynte det å plaskregne skikkelig. Irritert mumlet han noe om at det var da en gang sola ikke begynte å skinne når regnhyret var kommet på. Det var bare en ting å gjøre fastslo han , starte opp og komme seg avgårde igjen.
Rolig og behersket pløyde Børre seg videre gjennom vannmassene, men først da nedkjøringen fra fjellet startet, letnet været såpass at visiret ihvertfall kunne lukkes litt igjen uten at det dugget over. Endelig befant han seg nede i lavlandet igjen og selv om han fortsatt satt og småskalv litt oppå sykkelen, kjente han hvor deilig det var med andre temperaturer i luften enn oppe på fjellet.
Børre begynte så smått kjenne en svak knurring i midtseksjonen, det skulle da være ei veikro borti høgget her et sted?! Joda, rett rundt neste sving lyste et blått skilt imot han, Veikro 1 Km, sto det. Han gasset på litt og lot uendelige krefter slippe løs, for nå skulle det bli godt å få seg noe å varme seg på. Han svingte inn på parkeringsplassen foran kroa, og så at det innimellom Beiar Mustanger og skabbete Granadaer også sto flere MCèr parkert der fra før. Noen skinnkledde personer sto ved siden av syklene. Dæsken hain rammli, der var det en skikkelse som han hadde vært borti før ja! Da va ho Berta og en gjeng med budeier som sto der og diskuterte ett eller annet! Straks kjente han at det ble varmere og varmere mens noe slo og banket mer enn normalt innafor klærne.
Børre fikk roet seg såpass ned at han fikk parkert på et anstendig vis og tatt av seg hjelmen. Elegant plasserte han den på et av speilene før han med så avgjort uelegante bevegelser begynte å baske med regndressen som satt som et kondom rundt hans jordiske hylster. Da han fikk trødd av seg siste rest av dressen og rettet seg opp så han rett inn i auan på ho Berta. Så opptatt med klesbalet sitt hadde han vært at han ikke hadde merket at hun kom ruslende bort til han.
Hei Hei sa hun og smilte mot han, skal du også inn og varme deg? Ja, Ja det va no de e tænkt på, hakket han fram, mens han merket at trynet måtte nærme seg en tomat i farge. Han fikk roet seg litt mens de gikk inn og satte seg. De fant ledige plasser, satte seg ned og krovertene kom bort og skjenket kaffe ved bordet. Snakk om service!
Han ble "tilfeldigvis" sittende ved siden av Berta og hun fortalte at det var bare noen kilometer igjen til stedet der vårsleppet skulle være. Han spurte litt om vårsleppet og plutselig spurte Berta om han ikke hadde lyst til å være med bortover?
Forfjamset holdt Børre på å svelge hele kaffekoppen..